Sagnet om Bal skriver seg fra ca. 400 år tilbake i tid da det på Balsnes i Ballangen bodde en franskmann, ja, noen sier han var dansk som ble kalt for Bal. Det fortelles at Bal hadde tre store kobbergruver spredt inne i Ofotens fjellverden. Den ene skulle ligge ved Børsvatn i Ballangen, hvor det i dag finnes rester etter ei smeltehytte. De andre to gruvene derimot, vet en ikke hvor var, men et gammel rykte på folkemunne skal ha det til at nettopp disse to gruvene skulle inneholde enorme rikdommer.
Bal var høy og sterk, men også en egenrådig og grusom mann. Særlig ille var han mot de mange flyttsamene som holdt til i Ballangsområdet. Den herskesyke Bal tok uten videre reinen deres, og benyttet dem til å frakte malm fra sine gruer ned til sjøen. Bals tyverier og grusomheter stoppet ikke med dette. Han drev ofte jakt på samenes tamrein, og i denne jakten hendte det rett som det var at samer som forsøkte å redde reinen sin, selv ble drept.
Verre ble det da Bal begynte å ta små unger fra samene som sikkerhet for at samene skulle arbeide i gruvene hans. Slike hendelser måtte befolkningen i hele Ballangsområdet være vitne til, år etter år. Til slutt vokste hatet til Bal seg så sterkt at noe måtte skje. Bals endelikt startet den dagen han befalte at det skulle kjøres tømmer til Børsvatn. Mye folk og flere hester var samlet på tømmerplassen da Bal kom og begynte å gi ordrer . Med ett lurte en same seg bak hele folkemengden, og hev en lasso rundt Bal. Så fulgte raskt et nytt tau rundt begge Bals armer. Noen av dem som så dette ble redde og ville hjelpe Bal, men de fleste samene som sto rundt var så lei Bals tyrrani at de fikk den store mannen i bakken. Så bandt de de han mellom de fire største hestene i distriktet. Hestene ble pisket i hver sin retning slik at lemmene til bal ble slitt til hver sin side. Det gikk ikke lenge før den grusomme Bal ble delt i fire store stykker.
Nå var samene i ballangen redde for at andre småkonger skulle komme og overta Bals gamle gruver og at de igjen skulle slite i gruvene. Etter noen korte rådføringer med de eldste samene i bygda, bestemte de seg for å skjule gruvene og svor at de skulle dekke til gruveinngangene hvert eneste år de neste 50 årene. Dette gjennomførte de pliktoppfyllende år etter år til gruvene var helt skjult av stein og jord for de uvitende. Tiden gikk, og inn i de neste århundrene bredte det seg en tro blant samene at den person som avslørte hvor gruvene lå, skulle bli drept av en ond ånd.